Andreas Brovig

​Den siste tiden har det vært et hardt ordskifte i Lillesands-Posten. Jeg vet at mange av byens innbyggere er frustrerte over tonen i lokalpolitikken, og etterlyser mer ryddighet og mindre krangling. Det har jeg full forståelse for.

Det er mange innlegg om varsling for tiden. I motsetning til Joyce Pigao (SV) vil jeg understreke at bystyret har behandlet de 21 varslene hun nevner. Uten å gå i detalj, kom det tydelig frem i behandlingen at kun noen få av disse var varsler i ordets rette betydning. Resten var klagesaker på byggesaker og lignende. Alle sakene det henvises til, er dessuten ferdig behandlet og avsluttet for lengst.

Som gruppeledere i Lillesand bystyre ønsker vi alltid en kritisk og åpen debatt om hvordan kommunen vår styres. Men når debatten beveger seg fra politisk uenighet til gjentatte, udokumenterte personangrep på kommunens ansatte og ledelse, ser vi oss nødt til å si fra.

Leserinnlegg: Varsling er en del av demokratiet. Det krever mot å si fra, men det krever også klokskap og balanse for å vurdere og handle riktig for dem som skal håndtere varsel eller meldinger om kritikkverdige forhold.

Valget er over, og resultatet gir oss et nytt og uforutsigbart rødgrønt flertall på Stortinget. Arbeiderpartiet får beholde makten, men bare gjennom et krevende lappeteppe av støttepartier som står langt fra hverandre. Mange av dem har til felles at de ønsker en større stat og høyere offentlige utgifter, men det er høyst uklart om dette vil gi kommunene bedre økonomiske rammer.

I flere innlegg fra både tidligere og nåværende representanter fra SV og Ap rettes det sterk kritikk mot bystyrets flertall. Vi blir anklaget for å fraskrive oss ansvar, for ikke å ville samarbeide, og for å ha avvist forslag uten reell behandling. Her er det behov for å oppklare noen ting.

I Lillesands-Postens leder 9. mai stilles det spørsmål ved om vi politikere er i ferd med å abdisere. Jeg mener tvert imot at det vi gjør nå, å stå støtt i en krevende tid, er et uttrykk for ansvarlig politisk ledelse.